Så var han borte. Død og begravet. Elsket og hatet. Mest hatet, om man skal tro kommentarfeltene på nettet. Jeg skriver selvsagt om Phil Fish, mannen bak Fez og en av hovedpersonene i Indie Game: The Movie. Kanadieren gikk med nervene utenpå kroppen og ga oss en unik innsikt i oppturene og nedturene med å være en uavhengig spillutvikler. Et frynsete og svært personlig portrett, allerede da våknet de første Fish-haterne. Spillutviklere skal jo være kule, ikke grinete. De skal være selvsikre, ikke nervøse. Som de overmaskuline spillheltene vi skal dyrke må jo også skaperne være karikaturer vi kan beundre og se opp til.
Phil Fish var hatet av mange. Han var ikke den vittige kompisklovnen Tim Schafer eller den kjekke og kleinkule Cliff Bleszinski. Ingen puttet Fish på en pedestal for tilbedelse, slik man gjør med Miyamoto, Suzuki og Kojima. Han brukte ikke Twitter til gjennomsiktig egenpromotering og retweets av folk som skryter av ham, i stedet var han ufiltrert og ærlig. Direkte og åpen. Konfronterende og kompromissløs. På godt og vondt.
Spillpressen lider av mindreverdighetskompleks. Eksklusivene serveres på sølvfat av utgiverne til de snilleste gutta i klassen med størst leserbase. De selvskapte eksklusivene og kontroversielle reportasjene uteblir. I desperasjon etter noe med mer substans knurrer og bjeffer en kennell full av spillskribenter etter et bein med litt mer kjøtt på. Bit ikke hånden som mater deg, heter det, og de lydige spillskribentbikkjene logrer pent med halen når de store utgiverne besøker kennelen. Men Phil Fish kan man gjerne bite.
Sceneskifte. Jeg er i Lausanne. Sommeren er såvidt i gang i Sveits og sola speiler seg i Genevesjøen. Bussen er fylt opp med pressefolk fra hele verden; Kina, Korea, USA og Europa. Vi er mette og småfulle på vei fra restaurant til hotell. Ingen har brukt et rødt øre, utgiveren som har flydd oss hit betaler alt. Jeg sitter i nærheten av amerikanerne. Brautende og klisjefylte med skjegg og caps og slitte spill-T-skjorter.
Bit ikke hånden som mater deg, journalist. Amerikanerne snakker om Xbox One-visningen til Microsoft. Dette er før E3, før spillene ble vist frem, før helomvendingen og Mattrick-avskjeden. De snakker om utfordringene med å lage reportasjene om Xbox One etter annonseringene. Om videoinnslagene og podcastene og artiklene de produserte.
– Det var kjempeutfordrende, roper den ene av de.
– Vi satt i studioet og var sjokkert over hvor dårlig Microsofts presentasjon var, mens redaktøren og produsenten vår kom inn for å briefe oss. “Ok karer, jeg vet at alle er skuffet, men nå legger vi negativiteten i en skuff. Vi vil ikke ha en video der vi bare snakker dritt om Xbox One. Fokuser på de positive punktene” fortalte de oss. Det var ikke lett skal jeg si deg, men innslaget ble greit nok, kanskje litt tannløst, jatter fyren.
Kollegaen stemmer i.
– Ja, Microsoft dreit seg ut. Det var vanskelig å skrive de sakene etterpå, man hadde lyst til å skrive at dette blir en total flopp, men vi måtte jo holde oss på matta.
– Hvorfor det, spurte jeg inne i mitt hode, for feig til å konfrontere disse VIP-skribentene flydd over Atlanterhavet for å besøke en fabrikk i Lausanne. Hvorfor ikke si det dere mener? Hvorfor tone ned? Hvorfor fire flagget? Hvem jobber dere for? Leserne og seerne deres eller Microsoft?
Bit ikke hånden som mater deg.
Vekk fra Lausanne og over til England. Hils på Yahtzee Croshaw. Mannen som har æren for å ha inspirert en armada av sinte unge menn som projiserer sinnet sitt på dataspill. Zero Punctuation, de animerte spillanmeldelsene hans med masse banning, maskingeværsnakking og en del gode poenger, tok internett med storm.
Akkurat som Rage Against the Machine og Faith No More må ta på seg skylda for å ha inspirert en generasjon av elendige Nu Metal-band, må Yahtzee ta på seg skylda for å ha dekket bordet for en generasjon av sinte og selvgode kommentatorer. Plutselig var det kult å være sint. Rasende. I harnisk. Men der Yahtzees sinne ofte var underbygd av gode observasjoner og en kompromissløs holdning føltes de mange sinnakopiene utvannet og parodiske. Halvveis gjennomførte og langt mer kommersielle.
Som Gametrailers Annoyed Gamer, også kjent som Marcus Beer. Nok an karikatur som stiller seg opp i skinnjakke og pornokringle for å rasle med sablene sine rundt alt som er galt i spillbransjen. En vandrende klisje som hytter med neven mot det forutsigbare og trygge. Støy og vås, en helt for sinte unge menn som trenger noen til å fokusere sinnet og frustrasjonene sine på noe ufarlig og uviktig.
Og dermed er vi endelig tilbake til start igjen. Enden på Phil Fish kom i regi av Marcus Beer i en episode av videoprogrammet Invisible Walls der han benyttet anledningen til å henge ut Phil Fish og Jonathan Blow fordi de hadde uttalt seg på Twitter om at de var lei av å bli kontaktet av mediene for kommentarer til en ryktesak. Marcus Beer tok frem banneord og krasse karakteristikker. Mobbing og drittslenging.
Men først og fremst en håpløst fornærmet holdning som symboliserer mye av det som er galt med spillmedier i dag.
Godt skjult i Beers tirade mot Fish og Blow finner vi et sykt og misforstått forsøk på å gjøre media til en mektig del av spillbransjen som man ikke skal kødde med, for da kan media kødde tilbake. Det jeg ble mest sjokkert av var hvordan Beer kom med direkte trusler om at hvis disse dustene ikke ville snakke med media, så burde media boikotte spillene deres og ikke promotere dem.
Promotere. En spade er en spade. Et sjeldent glimt av selvinnsikt.
Vi reiser tilbake i tid igjen. Jeg er i kvadraturen i Oslo på et kontor dekorert av spillplakater og gamle magasinforskrifter. Vi jobber med nyeste nummer av et spillblad og det dukker opp en mail fra våre utenlandske eiere med streng beskjed om å droppe all dekning av et kommende storspill i det nye nummeret. Utgiveren har kjøpt en annonsekampanje hos konkurrenten i stedet for hos oss. Her må vi sette hardt mot hardt. Ingen nyhetssaker om det kommende spillet, anmeldelsen skal ikke opp på forsiden av nettsiden, begrav den langt ned på siden. Spillutgiveren vil ikke spille på lag med oss, da skal de få føle konsekvensene.
Bit ikke hånden som mater deg. Men når hånden slutter å mate deg er det greit å bjeffe og glefse.
Det er lett å miste hodet når man jobber med spilljournalistikk. Spesielt i dag når spillmediene blir et stadig mer uviktig ledd mellom utgiverne og spillerne. Rollen til spillmedier har blitt å promotere de kommende spillene til utgiverne. Som takk får de annonsepenger. De kritiske røstene uteblir når alle spiller på lag.
Nettopp derfor blir bjeffingen til Marcus Beer så patetisk. Han bjeffer og knurrer mot to indie-utviklere og oppfordrer til boikott. Boikott! Hva er tankegangen her? Skal media virkelig straffe utviklere som ikke stiller opp ved å ikke skrive om spillene deres? Skal de da belønne de som stiller opp med å skrive litt ekstra om spillene deres?
Jeg er vant til å bli avvist når jeg spør om intervjuer. Det finnes masse folk som ikke er interessert i å uttale seg eller ikke vil ha meningen sin på trykk. En del av livet som journalist og skribent er å jobbe i bratte oppoverbakker og slåss hardt for å få svar på spørsmålene sine.
I Marcus Beer sin journalist-verden skal journalistene og spillskaperne være venner og hjelpe hverandre. Hvis spillskaperne svarer på spørsmål til ulike reportasjer får spillene deres redaksjonell omtale som takk. Hvis ikke er det helt greit å boikotte dem. Så lenge det er snakk om verdiløse indie-utviklere, vel å merke. Å boikotte Phil Fish eller Jonathan Blow er ufarlig, men å boikotte Microsoft på grunn av Xbox One-restriksjonene eller Ubisoft på grunn av forbrukerfiendtlig DRM-politikk er noe helt annet. Man boikotter ikke vennene sine. Man biter ikke hånden som mater en.
Marcus Beer er en tannløs og temmet sinnatagg som retter skytset sitt mot trygge mål. Et symbol på den moderne spillpressen som er mest opptatt av å sikre seg lukrative samarbeid og eksklusiv tilgang til PR-materiale. I stedet for å rette kritiske søkelys på selskapene som finansierer nettmediene skaper man trygge kontroverser med ubetydelige aktører for å generere raske klikk og fremstå som kritiske og uavhengige journalister. At skytset til Beer nå indirekte har ført til at en av nåtidens mest interessante spillutviklere har kastet inn håndkleet er intet mindre enn en tragedie.
Invisible Walls, ikke Wars :)
Er for det meste enig i det du skriver her, men Marcus Beer får ikke en rettferdig behandling heller slik jeg ser det.
Joda uttalelsene hans står for seg selv, men han kommenterer om hva han syns om Phil Fish, og driver ikke med direkte mobbing, men det i seg selv er jo en subjektiv sak, det som oppfattes for noen som en «spøk» kan for andre oppfattes som mobbing, ikke at jeg mener at Marcus Beer spøkte med det han sa, jeg mener bare at han må få ha sine meninger om Phil Fish uten at det skal gjøre han (MB) til mørkemannen i hele saken.
Alt i alt så er hele episoden sørgelig. Phil Fish, Love him or hate him, vil bli savnet i spillindustrien. Ikke av meg personlig, men når noen som han forsvinner så legger det igjen spor av det som «kunne ha blitt».
Men jeg håper ikke at saken vil få konsekvenser for Marcus Beer, Han og har sin plass i industrien, og jeg for en, syns han er noe underholdende
Jeg har aldri skjønt poenget med at en så stor andel spillanmeldere i videoformat skal benytte dette «angry gamer»-imaget. Det er en av flere ting som bidrar til et inntrykk av at spill-bransjen er like platt, barnslig og nerdete som de flestes fordommer tilsier. Det som derimot er det aller verste med spillbransjen er spillerne selv, og det massive hatmaskineriet de kan sette i gang hver gang noe kontroversielt blir sagt. Som når Fish sa at PC’er ikke passer for dataspill, eller at han hater japanske spill. Det massive skytset som ble rettet mot ham etter disse uttalelsene er nok først og fremst det som har dyttet ham utfor kanten, ikke enkelt-tapere som Marcus Beer. Det virker å være en rimelig stor andel motbydelige, sinte mennesker blant spillinteresserte.
Når det er sagt er ikke Fish uskyldig selv. Å komme med så krasse uttalelser han har gjort burde man ikke gjøre med mindre man er hardhudet nok til å takle krasse reaksjoner. Men så vidt jeg har forstått er han bipolar, og da er det ikke sikkert offentlighetens lys er spesielt sunt for denne mannen.
Er enig med deg Petter, «Angry Gamer» imaget er ikke heldig for industrien, men sannheten er desverre at en god andel spillere henger seg opp i trivielle ting, som foreksempel Fish sine uttalelser om japanske spill.
Phil Fish har gjort en kjempe jobb som har klart å levere ett spill som Fez så å si alene. men han ble tidvis hyllet som en talsmann for indie sjangeren, en revolusjonerende mann med en helt ny tanke gang og visjon for spill mediet. Fans spurte han spørsmål på både Twitter og andre sosiale mdier hele tiden. og hans svar ble trykket av journalistene som fakta og ikke «en manns mening»
Phil Fish sine uttalelser om japanske spill burde aldri bli tatt mer seriøst enn at det var hans mening, Personlig er jeg veldig gla i japanske spill, og har flere gode ting å dra fram om dem, men er ikke (u)heldig nok til å være i rampelyse på samme måte som Phil Fish var da han kom med de uttalelsene
Viss hele industrien, utviklere, utgivere, mediefolk og konsumerene kunne bare tatt ett steg tilbake av og til å sett at folk faktisk kan ha forskjellige meninger uten at det skal blåses opp til de store medie stormene så tror jeg at slike tilfeller som «Beer vs. Blowfish» kunne vært avverget
Fantastisk artikkel, jeg virkelig elsker alle synspunktene dine Jon Cato! Hadde aldri tenkt på dette før.
Når jeg så Indie Game: The Movie var det alltid Phil Fish jeg følte at var den jeg kunne se meg selv mest i (annet enn det med mord/selvmord)… Jeg tror at alle indie-utviklere føler slikt stress som Phil når de skal lansere et nytt spill med høye forventninger. Ikke alle viser det, men de opplever det nok sånn på en eller annen måte. Mange utviklere er som Fish, men det er kun han som har baller nok til å snakke om det og faktisk klage.
Marcus Beer svarer på anklagene
http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=5jsfYPHJQ7Y