Så var han borte. Død og begravet. Elsket og hatet. Mest hatet, om man skal tro kommentarfeltene på nettet. Jeg skriver selvsagt om Phil Fish, mannen bak Fez og en av hovedpersonene i Indie Game: The Movie. Kanadieren gikk med nervene utenpå kroppen og ga oss en unik innsikt i oppturene og nedturene med å være en uavhengig spillutvikler. Et frynsete og svært personlig portrett, allerede da våknet de første Fish-haterne. Spillutviklere skal jo være kule, ikke grinete. De skal være selvsikre, ikke nervøse. Som de overmaskuline spillheltene vi skal dyrke må jo også skaperne være karikaturer vi kan beundre og se opp til.

Phil Fish var hatet av mange. Han var ikke den vittige kompisklovnen Tim Schafer eller den kjekke og kleinkule Cliff Bleszinski. Ingen puttet Fish på en pedestal for tilbedelse, slik man gjør med Miyamoto, Suzuki og Kojima. Han brukte ikke Twitter til gjennomsiktig egenpromotering og retweets av folk som skryter av ham, i stedet var han ufiltrert og ærlig. Direkte og åpen. Konfronterende og kompromissløs. På godt og vondt.

Spillpressen lider av mindreverdighetskompleks. Eksklusivene serveres på sølvfat av utgiverne til de snilleste gutta i klassen med størst leserbase. De selvskapte eksklusivene og kontroversielle reportasjene uteblir. I desperasjon etter noe med mer substans knurrer og bjeffer en kennell full av spillskribenter etter et bein med litt mer kjøtt på. Bit ikke hånden som mater deg, heter det, og de lydige spillskribentbikkjene logrer pent med halen når de store utgiverne besøker kennelen. Men Phil Fish kan man gjerne bite.

Sceneskifte. Jeg er i Lausanne. Sommeren er såvidt i gang i Sveits og sola speiler seg i Genevesjøen. Bussen er fylt opp med pressefolk fra hele verden; Kina, Korea, USA og Europa. Vi er mette og småfulle på vei fra restaurant til hotell. Ingen har brukt et rødt øre, utgiveren som har flydd oss hit betaler alt. Jeg sitter i nærheten av amerikanerne. Brautende og klisjefylte med skjegg og caps og slitte spill-T-skjorter.

Bit ikke hånden som mater deg, journalist. Amerikanerne snakker om Xbox One-visningen til Microsoft. Dette er før E3, før spillene ble vist frem, før helomvendingen og Mattrick-avskjeden. De snakker om utfordringene med å lage reportasjene om Xbox One etter annonseringene. Om videoinnslagene og podcastene og artiklene de produserte.

– Det var kjempeutfordrende, roper den ene av de.

– Vi satt i studioet og var sjokkert over hvor dårlig Microsofts presentasjon var, mens redaktøren og produsenten vår kom inn for å briefe oss. “Ok karer, jeg vet at alle er skuffet, men nå legger vi negativiteten i en skuff. Vi vil ikke ha en video der vi bare snakker dritt om Xbox One. Fokuser på de positive punktene” fortalte de oss. Det var ikke lett skal jeg si deg, men innslaget ble greit nok, kanskje litt tannløst, jatter fyren.

Kollegaen stemmer i.

– Ja, Microsoft dreit seg ut. Det var vanskelig å skrive de sakene etterpå, man hadde lyst til å skrive at dette blir en total flopp, men vi måtte jo holde oss på matta.

– Hvorfor det, spurte jeg inne i mitt hode, for feig til å konfrontere disse VIP-skribentene flydd over Atlanterhavet for å besøke en fabrikk i Lausanne. Hvorfor ikke si det dere mener? Hvorfor tone ned? Hvorfor fire flagget? Hvem jobber dere for? Leserne og seerne deres eller Microsoft?

Bit ikke hånden som mater deg.

Vekk fra Lausanne og over til England. Hils på Yahtzee Croshaw. Mannen som har æren for å ha inspirert en armada av sinte unge menn som projiserer sinnet sitt på dataspill. Zero Punctuation, de animerte spillanmeldelsene hans med masse banning, maskingeværsnakking og en del gode poenger, tok internett med storm.

Akkurat som Rage Against the Machine og Faith No More må ta på seg skylda for å ha inspirert en generasjon av elendige Nu Metal-band, må Yahtzee ta på seg skylda for å ha dekket bordet for en generasjon av sinte og selvgode kommentatorer. Plutselig var det kult å være sint. Rasende. I harnisk. Men der Yahtzees sinne ofte var underbygd av gode observasjoner og en kompromissløs holdning føltes de mange sinnakopiene utvannet og parodiske. Halvveis gjennomførte og langt mer kommersielle.

Som Gametrailers Annoyed Gamer, også kjent som Marcus Beer. Nok an karikatur som stiller seg opp i skinnjakke og pornokringle for å rasle med sablene sine rundt alt som er galt i spillbransjen. En vandrende klisje som hytter med neven mot det forutsigbare og trygge. Støy og vås, en helt for sinte unge menn som trenger noen til å fokusere sinnet og frustrasjonene sine på noe ufarlig og uviktig.

Og dermed er vi endelig tilbake til start igjen. Enden på Phil Fish kom i regi av Marcus Beer i en episode av videoprogrammet Invisible Walls der han benyttet anledningen til å henge ut Phil Fish og Jonathan Blow fordi de hadde uttalt seg på Twitter om at de var lei av å bli kontaktet av mediene for kommentarer til en ryktesak. Marcus Beer tok frem banneord og krasse karakteristikker. Mobbing og drittslenging.

Men først og fremst en håpløst fornærmet holdning som symboliserer mye av det som er galt med spillmedier i dag.

Godt skjult i Beers tirade mot Fish og Blow finner vi et sykt og misforstått forsøk på å gjøre media til en mektig del av spillbransjen som man ikke skal kødde med, for da kan media kødde tilbake. Det jeg ble mest sjokkert av var hvordan Beer kom med direkte trusler om at hvis disse dustene ikke ville snakke med media, så burde media boikotte spillene deres og ikke promotere dem.

Promotere. En spade er en spade. Et sjeldent glimt av selvinnsikt.

Vi reiser tilbake i tid igjen. Jeg er i kvadraturen i Oslo på et kontor dekorert av spillplakater og gamle magasinforskrifter. Vi jobber med nyeste nummer av et spillblad og det dukker opp en mail fra våre utenlandske eiere med streng beskjed om å droppe all dekning av et kommende storspill i det nye nummeret. Utgiveren har kjøpt en annonsekampanje hos konkurrenten i stedet for hos oss. Her må vi sette hardt mot hardt. Ingen nyhetssaker om det kommende spillet, anmeldelsen skal ikke opp på forsiden av nettsiden, begrav den langt ned på siden. Spillutgiveren vil ikke spille på lag med oss, da skal de få føle konsekvensene.

Bit ikke hånden som mater deg. Men når hånden slutter å mate deg er det greit å bjeffe og glefse.

Det er lett å miste hodet når man jobber med spilljournalistikk. Spesielt i dag når spillmediene blir et stadig mer uviktig ledd mellom utgiverne og spillerne. Rollen til spillmedier har blitt å promotere de kommende spillene til utgiverne. Som takk får de annonsepenger. De kritiske røstene uteblir når alle spiller på lag.

Nettopp derfor blir bjeffingen til Marcus Beer så patetisk. Han bjeffer og knurrer mot to indie-utviklere og oppfordrer til boikott. Boikott! Hva er tankegangen her? Skal media virkelig straffe utviklere som ikke stiller opp ved å ikke skrive om spillene deres? Skal de da belønne de som stiller opp med å skrive litt ekstra om spillene deres?

Jeg er vant til å bli avvist når jeg spør om intervjuer. Det finnes masse folk som ikke er interessert i å uttale seg eller ikke vil ha meningen sin på trykk. En del av livet som journalist og skribent er å jobbe i bratte oppoverbakker og slåss hardt for å få svar på spørsmålene sine.

I Marcus Beer sin journalist-verden skal journalistene og spillskaperne være venner og hjelpe hverandre. Hvis spillskaperne svarer på spørsmål til ulike reportasjer får spillene deres redaksjonell omtale som takk. Hvis ikke er det helt greit å boikotte dem. Så lenge det er snakk om verdiløse indie-utviklere, vel å merke. Å boikotte Phil Fish eller Jonathan Blow er ufarlig, men å boikotte Microsoft på grunn av Xbox One-restriksjonene eller Ubisoft på grunn av forbrukerfiendtlig DRM-politikk er noe helt annet. Man boikotter ikke vennene sine. Man biter ikke hånden som mater en.

Marcus Beer er en tannløs og temmet sinnatagg som retter skytset sitt mot trygge mål. Et symbol på den moderne spillpressen som er mest opptatt av å sikre seg lukrative samarbeid og eksklusiv tilgang til PR-materiale. I stedet for å rette kritiske søkelys på selskapene som finansierer nettmediene skaper man trygge kontroverser med ubetydelige aktører for å generere raske klikk og fremstå som kritiske og uavhengige journalister. At skytset til Beer nå indirekte har ført til at en av nåtidens mest interessante spillutviklere har kastet inn håndkleet er intet mindre enn en tragedie.