Velkommen til Endboss

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Gratulerer, du har rundet spillmediene. Velkommen til siste boss.

Spilljournalistikk – eller journalistikk generelt – har utviklet seg voldsomt de siste 30 årene. Mange har dessverre ikke hengt med i timen. Veldig ofte blir jeg kontaktet av unge – for det meste gutter – som lurer på hvordan de skal bli spilljournalist.

Felles for dem alle er en drøm om å leve av å skrive om spill. Å spille spill, anmelde de og leve av det. Dra på E3, snakke med utviklere og teste spill som er under utvikling.

welcome

Problemet er at drømmen er fra et utdatert mediebilde. En posisjon og en stilling som har blitt gradvis mer utfaset de siste ti årene. Internett, sosiale medier, opphevede landegrenser og nye handelsportaler har gradvis redusert viktigheten til spillpressen. Der spillpressen på 80-tallet var det eneste stedet man kunne finne informasjon om spill er spillpressen i dag i stor grad redusert til en propagandakanal for spillutgiverne. Der spillinteresserte før måtte kjøpe blader for å få vite om spillene i butikken var bra kan de i dag se utallige videoklipp fra vanlig folk på nettet for å finne ut om spillet er noe for dem. Man kan lese brukeranmeldelser på nettsider, kontakte utgiverne og utviklerne direkte på Twitter, følge spillserier man liker på Facebook og dele opplevelser, erfaringer og anbefalinger med andre via forum og communities.

Informasjon om spill er ikke lenger en vare som eksklusivt distribueres gjennom spillpressen. Likevel klamrer store deler av den tradisjonelle spillpressen seg til sitt 30 år gamle fundament. De insisterer på å beholde sin status som en viktig aktør mellom spillprodusentene og spillerne, uten å tilpasse seg den nye hverdagen og konkurransen fra sine egne lesere. I stadig større grad har de blitt avhengige av utgivernes nåde for å få eksklusive saker og annonser til å holde de i live, til å opprettholde skillet mellom mediene og de vanlige spillerne. Det har blitt et lagspill der utgiverne i stor grad er med på å bestemme hva spillmediene skriver om. En karusell der promotering og reklamer går hånd i hånd med redaksjonell dekning og reportasjer. Der utgiverne setter dagsorden og agenda.

Etter mange år i tradisjonelle spillmedier er tiden inne for å gå videre. Jeg er nå frilanser på fulltid, med mange oppdragsgivere som vil ha anmeldelser, kommentarer og artikler. Inntektene fra disse oppdragene skal jeg leve av. EndBoss.no, derimot, er mitt fristed på nettet. Her er det ingen kommersielle hensyn å ta, ingen lesergrupper å stryke med hårene, ingen eiere å tilfredsstille. Her kan jeg skrive nøyaktig hva jeg vil. Om spill og andre ting.

JC3

Nøyaktig hva du får lese her er ikke hundre prosent planlagt ennå, men det blir blogger, analyser og reaksjoner. Det blir noen reportasjer også. Og det blir spillkritikk. Det er lettere nevne to ting du ikke kommer til å lese om her. På Endboss.no vil det ikke dukke opp:

1. Saker om kommende storspill. Det finnes nok av spill å spille og skrive om som er på markedet allerede. Spillpressen er besatt av å skrive om kommende storspill, som en del av et digert markedsføringsapparat som skal sikre mest mulig forhåndsbestillinger for spillene før de lanseres. Jeg hopper av karusellen. På Endboss.no vil det ikke dukke opp sniktitter, previews, saker med nye trailere og skjermbilder eller ny info om et kommende storspill.

2. Anmeldelser. Etter at spillpressen i halvannet år har jobbet med å hype opp et kommende spill for å sikre flest mulig forhåndsbestillinger skal det hele krones med en anmeldelse av spillet samtidig med lanseringen. En tafatt kjøpsanbefaling eller lunken erklæring om at spillet ikke innfrir forventningene. Etter at det samme mediet har vært med å bygge opp forventningene i ett år. Det gidder jeg ikke her. Derimot vil jeg forsøke å bedrive spillkritikk overfor spill som er på markedet. Spill det er verdt å snakke om. Ikke kjøpsanbefalinger men beskrivelser av opplevelser. Tolkinger og analyser. Pretensiøst, ja, men dette er min nettside og jeg kan svinge rødvinsglasset ikledd alpelua så mye jeg vil. Tradisjonelle spillanmeldelser kommer jeg uansett til å skrive for en rekke andre medier.

Paul Nelson er en død musikkritiker som var viktig i musikkindustrien på 70-tallet og en briljant kritiker på 80-tallet. Han ga seg som musikkskribent fordi han følte tekstene hans ikke ytet rettferdighet ovenfor musikken og artistene han skrev om. Han klarte ikke å skrive vakkert nok om noe han selv syntes var ulidelig vakkert. Han trakk seg helt tilbake, isolerte seg i New York, og begynte å jobbe i en videosjappe der han kunne dyrke sin andre lidenskap, film.

Men kundene irriterte ham. Kunder som ville ha filmer der de slapp å tenke eller som nektet å se svart/hvitt-filmer. Han ble deprimert over at så mange bare brukte filmer som en distraksjon i livet og ikke som en del av livet.JC2

Av og til føler jeg meg som Paul Nelson. Jeg føler meg omringet av folk som bruker spill som en distraksjon. Som avkobling og tidsfordriv. Gjennom hele livet mitt har jeg vært ute etter kulturopplevelser som beriker meg. Opplevelser som gjør inntrykk på meg og utvikler meg som menneske. Jeg jakter på dette når jeg leser bøker, ser filmer eller går i teateret. Og også når jeg spiller spill.

De virkelig gode spillopplevelsene er de som blir med deg etter du har slukket skjermen og lagt fra deg kontrolleren. De som gnager på deg i underbevistheten og som lærer deg noe om deg selv.

Det er det jeg vil forsøke å fokusere på på siden her, spill som utfordrer, utvikler og beriker oss. Kanskje er det bare en håndfull i Norge som tenker i de samme baner og er interessert i å lese om slikt, men er du en av de håper jeg du vil finne noe av interesse her.

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Article written by

18 Responses

  1. Magnus
    Magnus at |

    FØRST!!!!!!

  2. Keka
    Keka at |

    Velkommen til internett.

  3. Kim
    Kim at |

    Dette blir spennende. Lykke til, Jon Cato! :)

  4. Maren
    Maren at |

    Gratulerer med bloggen, Jon Cato. Det blir spennende å følge med her. Og så glad jeg er for at du ikke planlegger saker om kommende spill! Definitivt nok av det ellers :-D

  5. Erling Løken Andersen
    Erling Løken Andersen at |

    Gratulerer JC! Dette trenger norsk spillbransje; en uavhengig ekspertkommentator uten kravet om å dekke CODFIFABFSIMS :) Kommer til å følge med!

  6. KjellG
    KjellG at |

    Gratulerer med ny blogg.

    Som alltid; reflektert, rett på sak og fantastisk bra formulert. Jeg tror nok det er mange (meg selv inkludert) som er enige med deg, kanskje flere enn du tror.

    Det blir spennende å se hva dette utvikler seg til å bli. Lykke til :)

  7. VK
    VK at |

    Jeg er både enig og uenig med det du skriver. Der hvor jeg synes du bommer, er når du hjertesukker av dine lungers fulle kraft over den mediedystopi du mener råder grunnen.

    Du fremstår som sterkt desillusjonert, Jon Cato, og det skal jeg ikke pirke i. Du er i din fulle rett til å ha det som du har det uten at jeg skal stikke nesa mi borti det.

    Men det jeg ikke kan være med på, er at pressen ikke lenger har en rolle når informasjon skal foredles.

    Ja, det er ingen tvil om at spillpressen lever i denne symbiosen med utviklerne som du beskriver. Markedskreftene har tatt kvelertak på gamle presseverdier, og det som for en gammel avismann vil fortone seg som helt absurde, nye pressesjangere, har tvunget seg fram. Sniktitten, for eksempel – en forhåndsomtale om noe vi ennå ikke har fått sett grundig nok på til at vi kan ha noen kvalifisert mening om det. Sjangerbenevnelsen oser av påvirkethet («PR-materialet er den eneste kilden vi så langt har»). Minitesten, for eksempel – en pistolskuddvurdering av noe svært og digert. Sjangeretiketten oser av manglende grundighet («dette må vi mene noe om her og nå, selv om vi ikke på noen måte har rukket å gjøre jobben med den grundighet og pietet vi ønsker»).

    Begge sjangrene er eksempler på en uhyrlighet som har vokst ut av gutterommene (hvor ingen etikk fantes) og inn i den etablerte pressen. Vi finner den i teknopressen, også, eller et hvilket som helst annet sted hvor massemarkedsprodukter skal presenteres under påskudd av å være rådgivende forbrukerjournalistikk. Det er besynderlig inntil det makabre, dette, og jeg begriper ikke hvordan det har kunnet skje.

    Men du tar feil hvis du mener at selve informasjonstilgangen fjerner behovet for en etterrettelig presse. Tvert om, vil jeg si: I det massive havet av kilder som enhver nå har tilgang til, er behovet for et filter større enn noen gang.

    Og dette er, i motsetning til kvasiredaksjonelle nypoteter av typen sniktitt, noe jeg synes er positivt ved den nye medievirkeligheten. Det er en ny type eksistensberettigelse, et nytt fundament, en ny plattform for Donkey Kong (les: redaktøren) å stå på når han kaster tønnene sine ned på redaksjonskollegiet.

    Spillpressen er redusert til en propagandakanal, skriver du. Og propagandaen er allestedsnærværende ellers, også. På Facebook, Youtube, Twitter, blogger, produsentenes hjemmesider, fingerte brukerfora som tilsynelatende er startet opp av spillentusiastene selv – lista er lang, fryktelig lang. Og markedsførerens virkemiddelapparat er som alltid svulmende digert når det er store penger i omløp.

    Nettopp derfor er det fint at det fremdeles finnes unge gutter og jenter som vil vite hvordan man går fram for å bli spilljournalist. Og nettopp derfor er det synd at du trekker deg fra en naturlig posisjon som nestor og mentor for disse spirene, for gudene skal vite at de trenger en fornuftig veileder når de ganske snart skal hoppe rundt fra salat til salat.

  8. DavidT
    DavidT at |

    Grattis med ny blogg Jon Cato ! Gleder meg til fortsettelsen :-D

  9. Geir Ødegård
    Geir Ødegård at |

    Det skal bli spennende å følge med her Jon Cato. Lykke til!

  10. Dennis
    Dennis at |

    Flott, ser frem til det du deler her :D

  11. Anders Lønning
    Anders Lønning at |

    Du er helten spillmediet fortjener og trenger akuratt nå

    I en hverdag hvor spilljournalistikken er blitt en del av «hype» maskinen som kalles markedsføring for kommende titler, er det flott å se noen som kan ta ett steg tilbake for så å skrive om spill som allerede er komt ut, Håper å se en artikkel om perlen som er Alpha Protocol

    Lykke til Jon Cato

  12. Blofsa
    Blofsa at |

    Også gjør han det!

  13. Christian
    Christian at |

    Lykke til videre!! Det blir spennende å følge deg, og kanskje du en dag skriver noe om vårt AD2460 under utvikling også (-:

  14. Lars
    Lars at |

    Dette gleder jeg meg til å følge med på. Har de siste årene fått mindre og mindre tid til spill, grunnet et studie og yrke som musiker, som tar store deler av tiden min. Dette har ført til at jeg ikke lenger har tid til å utforske spill jeg ikke har hørt så mye om, og dermed stort sett kun spiller de store blockbusterne, samt de indiespillene pressen tar seg tid til å skrive om. Men jeg er, som deg, først og fremst ute etter opplevelser som kan berike meg, og dette har jeg stor tro på at denne siden skal kunne hjelpe meg med.

  15. VK
    VK at |

    Jeg er beroliget. Om ikke på vegne av spillpressen, så i det minste på vegne av Jon Cato og de unge, håpefulle som får gleden av å høste fruktene av hans erfaring.

    Lykke til, min gode mann!

  16. Theodor Karlsen
    Theodor Karlsen at |

    Dette må være en av de beste artiklene jeg har lest på lenge. Alt du kommer frem med her er så utrolig enig i, og jeg elsker måten du skriver på. Ser frem til å lese flere interesanne artikler :)

    Forresten, var det bare jeg som hadde Jon Cato sin stemme i hodet når jeg leste dette.

  17. Andreas R. Håkensen
    Andreas R. Håkensen at |

    Jøss, dette traff meg. Ufattelig godt skrevet.

Comments are closed.