Venner for livet?

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Hva er det du gjør, kjære venn? Hvordan er det du ser ut?

Han ligger utslått på sofaen, min tidligere bestevenn. Dressjakka er skitten og krøllete, buksa er hullete. Han har såre knoker, blod rundt nesen og skjeggstubber. Ånden lukter whisky og øl. Han sukker tungt, snur litt på seg og fortsetter sin urolige søvn.

Vi var bestevenner, han og jeg. Han kom inn i venneflokken for over ti år siden, litt svær og brautende, men med en sjarmerende selvtillit. Han ble mobbet først. Var for stor. For tung. For klumpete å holde. Det tok litt tid å bli kjent med han, men så ble han til gjengjeld en viktig del av venneflokken, og etter en stund tok han også ledelsen i gjengen.

For noen fine år vi hadde sammen. Han tok med seg nye spill og opplevelser til oss og delte gladelig. Han fant frem spill vi aldri hadde hørt om og introduserte oss for verdener vi aldri hadde drømt om. Vi erobret verdensrommet sammen, vant billøp og kriger. Han viste oss onlinemuligheter vi bare hadde drømt om før og lærte oss å spille med hverandre og mot hverandre, ikke bare alene.

Selv om han alltid var litt streitere enn oss, litt mer ordentlig, så føltes han likevel som en av oss. En vi kunne snakke med og dele ting med og den første vi ringte når vi ville ha det gøy.

ILLU

Men så begynte han å rote det til. Han skiftet stil og tilbrakte ikke lenger så mye tid med oss. Han prøvde å kopiere naboguttens ideer med bevegelsesbaserte spill, men foruten noen morsomme dansekvelder syntes vi ikke de var så morsomme å spille. Han ville se film i stedet for å spille. Høre på musikk. Se TV-serier. Vi kunne fortsatt spille sammen, men gnisten var borte. Der han før lo og hoiet med oss i sofaen mens vi spilte var han blitt taus og fremmed, tankene et annet sted enn her og nå.

Han begynte å gå i dress og henge med nye venner som ville se TV og sportssendinger og filmer i stedet for å spille. Han forsøkte å innføre nye regler i venneflokken. Vi fikk ikke lov til å spille sammen uten hans tillatelse. Vi måtte si fra til ham før vi kunne sette på et spill. Vi kunne ikke låne spill av hverandre. Vi likte ikke reglene og protesterte. Det kulminerte med en liten slåsskamp som han tapte og han ble til slutt nødt til å gi seg. Han bad om unnskyldning og trakk tilbake reglene.

Sommeren ble en eneste stor rangel med de nye vennene. Han ringte av og til for å beklage seg over det han hadde gjort, men vi turte ikke tro på den snøvlete stemmen i andre enden av telefonen.

– Alt skal bli som før, jeg lover, sa han.

– Glem alt det tullet i vår, jeg var ikke helt meg selv. Snart blir det oss igjen. Bare vent. Vi skal ha det enda kulere enn før.

Så nå ligger han her på sofaen, blodig og forslått etter en lang sommer med fyll og rangel, slåsskamper og krangling. Tapte eller vant han den siste slåsskampen? Spiller det noen rolle? Han er bakfull og deprimert, tør ikke gå til de nye vennene sine og håper de gamle fortsatt vil ha ham.

Han har blitt usikker og vet ikke hva han vil lenger. Løftene han ga oss i vår har han allerede brutt. Vi skulle henge sammen i høst, men nå rekker han det ikke likevel, sier han. For mye å gjøre. Han er nødt til å prioritere noen andre venner først, men lover at han skal bruke all tid på oss til neste år. Og glem nå alt det tullet han sa i vår.

– Jeg er den samme gamle, dere er fortsatt de beste vennene mine. Jeg vet ikke hva som kom over meg i vår, jeg var ikke helt meg selv. Det var en dårlig periode for meg, jeg var forvirret, men nå er jeg fokusert. Dedikert. Vi skal bli bestevenner igjen og ha det mer gøy enn noen gang. Jeg lover. Stol på meg, jeg har skjerpa meg.

 

Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+

Article written by

2 Responses

  1. BazeMooN
    BazeMooN at |

    Dette var bare helt fantastisk

  2. Theodor Karlsen
    Theodor Karlsen at |

    For en måte å skrive på! Dette var bare helt fantastisk!

Comments are closed.