Article written by

2 Responses

  1. Theodor Karlsen
    Theodor Karlsen at |

    Jeg er bare så utrolig imponert av artiklene dine Jon Cato! Ingen andre reflekterer rundt temaer på samme nivå, håper at du fortsetter med det samme nivået så lenge du klarer ;)

  2. Petter
    Petter at |

    Jeg elsker slike interaktive historieopplevelser når de blir gjort riktig, og dette spillet tror jeg faktisk er det beste jeg har spilt i den sjangeren. Gone Home har en hovedhistorie som i utgangspunktet er litt for tynn til å kunne fungere som kortfilm eller novelle, men der interaktiviteten spillmediet er velsignet med brukes ypperlig til å gi meg de ekstra følelsene, tankene og relasjonene til spillets karakterer jeg trenger for å gjøre det til en fullverdig opplevelse. Opplevelsen består stort sett i å lese notater eller studere objekter som er puslespillbrikker i mysteriet. Det gjør du i valgfritt tempo, i tillegg til at hva du leser mellom linjene i et nytt notat du finner ofte kan avhenge av hva du allerede har funnet tidligere. Dette er etter min mening den mest engasjerende formen for historiefortelling fordi spilleren på en måte selv konstruerer sin egen individuelle spenningskurve, noe jeg vil tro påvirker hver enkelte spillers innfallsvinkel mot historien til far, mor og søster. Her ligger veldig mye av dybden i Gone Home etter min mening.

    For øvrig er gjennomsnittsspillernes reaksjoner på internett som vanlig et sorgens kapittel, noe jeg for så vidt har lært meg å forvente når et intellektuelt spill en sjelden gang får stor oppmerksomhet fra internasjonal spillpresse. Det går fint an å lage musikk og film for et mer modent publikum enn «mainstream»-gruppen uten å bli hetset for det av en stor gruppe sinte mennesker på internett, men det virker å være så godt som umulig i spillbransjen.

    SPOILER:

    Veldig glad for at fortellingen til slutt verken endte opp som et litt tåpelig overnaturlig mysterium eller en overdramatisk selvmordshistorie. Man fikk servert noen «falske frampek» som kunne ha hintet til begge deler på veien, noe som for så vidt bidro til at nysgjerrigheten min aldri sank nevneverdig underveis. Kjempepluss for realistisk og jordnær avslutning som gjorde at jeg satt igjen med en akkurat passelig god følelse etterpå.

Comments are closed.